Jeg sjekket at setebeltet satt godt. Margrethe gjorde det samme. Det ristet litt. Ut vinduet kunne vi se at vi beveget oss. Vi var i rute. Jeg satte på meg hodetelefonene og skrudde opp lyden. G-kreftene smalt inn og i løpet av noen få sekunder var vi på vei opp i luften og på vei mot eventyr. Jeg foretok den normale reisesjekken: Penger, pikk og pass. Alt var på plass, så jeg kunne puste lettet ut. Det er slik eventyret begynner.

Ukene fram til vi satte oss i flysetet hadde flydd. Selv om det hadde vært massevis av ting å gjøre, så føltes det hele tiden langt unna, så jeg jobbet meg sakte, men sikkert nedover min gjøremålsliste. Det tempoet fungerte fint fram til den siste uken dukket opp på kalenderen. Da ble alt plutselig veldig virkelig. Jeg hadde nemlig en uke igjen til å pakke ned og vaske meg ut av leiligheten, pakke en palle med seil og diverse ting som skulle sendes til Curacao, forberede en sailaway fest for 80-90 stykker, pakke alt jeg skulle ha med, før jeg kunne plante meg i flysetet. Plutselig var en uke, veldig liten tid.

For å gjøre en lang historie kort, så greide jeg det, men jeg hadde fått null søvn den siste uken, hvis det ikke hadde vært for at Margrethe var der for å hjelpe meg. Når vi kom oss av gårde var vi begge utslitte etter sene kvelder og tidlige morgener, men energi nivået var på topp, fordi nå skulle vi på tur.

I patriotisk ånd fløy vi med Norwegian til Fort Lauderdale (via et tettsted på østkysten av Norge, som heter Olso eller noe i den duren). I Fort Lauderdale plukket Pam Wall oss opp på flyplassen og svippet oss hjem til huset hennes som lå 10 minutter unna. Etter en digg kveldsmat gikk vi løs på fjellet av ting vi hadde bestilt hjem til henne. Det var som en mini-julaften, bare at alt vi pakket opp her var ting som ville hjelpe oss på seilturen.

Pam gjorde døgnet vårt i Fort Lauderdale helt supert. Hun seilte jorden rundt i 1985 sammen med mann og barn og har følgelig masse seilerfaring som hun gledelig delte. I tillegg har hun jobbet for West Marine i 22 år, så om baggene våre ikke var fullstappet før vi kom til Fort Lauderdale, så var de i hvert fall det når vi dro. Jeg gleder meg allerede til å møte Pam igjen!

Når flyet kom opp i marsjhøyde gjenstod kun 2 timer før vi landet på Trinidad og eventyret kunne begynne for fullt.